Redsel

Jeg er redd. Jeg kan ikke huske en eneste dag der jeg ikke har vært redd. Det er fryktelig slitsomt, og jeg skulle ønske jeg kunne overvinne frykten min. Jeg bekymrer meg for ALT, og da mener jeg virkelig alt. Og mye av bekymringen går over i redsel. Som igjen henger igjen fra angsten jeg bærer på.

Er bare fryktelig nervøs for hva de på Hjelpern kommer til å si, og om jeg kommer til å få hjelp eller ikke. Tenk om deres tilbud ikke hjelper meg? Hva gjør jeg da...? Har verken penger eller lyst til å gå til en psykolog. Og det er ikke snakk om at dette er noe som kommer til å gå over, eller at jeg kan fikse det selv.

Det å være redd hver eneste dag tar veldig på.. Jeg blir utslitt rett og slett. Finner ikke energi til å gjøre noe som helst. Kollapser så fort jeg kommer hjem etter jobb. Selv det å henge opp en klesvask er blitt et ork. Jeg har ikke lenger overskudd til å være med venner. Og det er det tristeste av alt... Jeg tror jeg har dyttet ganske mange av mine venner vekk i det siste, fordi jeg rett og slett ikke har orket å forholde meg til noen andre enn kjæresten min. Og han har også fått gjennomgå stakkars. Jeg føler jeg ikke fortjener noe så godt i livet mitt som ham, og er evig takknemlig for at han mener det motsatte <3 Uten han vet jeg ikke hvordan dette året hadde gått.... Takk Den <3

Tom...

Jeg føler meg tom innvendig idag. En tom, rar og litt ekkel følelse som har sneket seg sakte men sikkert på meg i hele dag... En følelse som spiser meg innenfra, sammen med tanker jeg ikke vil ha. Tanker om at jeg ikke betyr noe. At jeg ikke er verdt noe. Ingenting av det jeg gjør betyr noe, jeg er betydningsløs.
At livet mitt er meningsløst er noe jeg tenker daglig, men akkurat idag er det de store spørsmålene som har sirkulert hodet mitt. Hva gjør vi egentlig her? Hva er hensikten med alt? Og det å stille seg disse spørsmålene om og om igjen er ikke særlig hjelpsomt om dagen. For jeg ser ingen hensikt lenger, og det er fryktelig skremmende. Sist jeg følte meg så langt nede var det selvskading som ble min "frigjører", og jeg er redd for å falle i de baner igjen.....

Angst

Det å våkne om morgenen og ikke klare å krabbe seg ut av dyna ser kanskje mange på som et vanlig problem fordi man er trøtt om morgenen og vil ikke forlate den gode varme sengen sin. Det å ikke være i stand til å forlate dynen fordi man er redd derimot er noe jeg kjemper med altfor ofte. Har hatt problemer med dette fra jeg var rundt 8år, og ingenting av det jeg har prøvd for å riste det av meg har hjulpet. Angst sa legene det var når jeg først snakket med noen om det, og ga meg noen piller som skulle hjelpe. Piller er legenes svar på alt, de kan fikse alt, men nei. De jeg fikk gjorde alt værre, jeg fikk plutselig angstanfall og fungerte ikke i en vanlig hverdag. Folkemengder er det jeg sliter mest med og unngår de så godt jeg kan, hvertfall når jeg er alene.

Alenetid er noe jeg foretrekker å ha så lite av som mulig egentlig, ettersom det er når jeg er alene alle de fæle tankene og minnene dukker opp. Det er så altfor lett å bli fanget i disse tankene og jeg trenger hjelp for å komme ut av det igjen. Igår tok jeg mot til meg å ringte Helsestasjonen i Ås for å finne tilbake til den psykiatriske sykepleieren jeg gikk til før, men de hadde aldri hørt om henne og var ikke særlig behjelpelige på å prøve å finne henne engang. Så fikk de vite at jeg ikke lenger bodde i Ås, og da var det hadebra med en gang og ikke så mye som et ord om hva jeg skulle gjøre. Ble sittende ganske paff etter dette, da jeg trodde de i det minste ville være litt hyggelige. Men dette skulle da ikke få ødelegge, så jeg søkte litt rundt og fant Hjelpern her i Ski, som er psykisk hjelp for barn og unge. Da jeg endelig fikk tak i de snakket jeg lenge med en mann der, og han sa han skulle drøfte meg med de andre på gruppa og ringe meg tilbake i neste uke angående en time. Jeg angret i det øyeblikket jeg la på med han, for nå var jeg nødt til å stå ansikt til ansikt med mine egne problemer, og i tillegg legge meg så sårbar for en helt ukjent person. Jeg har løpt fra mine egne problemer nesten hele livet, og vel... Det er ganske mye som skal møtes når noe først tas opp.

Var gjennom en runde hos BUP da jeg var litt yngre, men det er det mest rotete systemet jeg har vært borti noengang. Det vil si i starten var jeg kjempefornøyd og tenkte at dette kanskje kunne hjelpe meg! Men så sluttet personen jeg hadde faste samtaler med, og jeg ble bare kastet mellom forskjellige andre personer på avdelingen deres som hadde litt ledig tid. Etter noen uker med det var jeg ødelagt igjen... Alt det gode arbeidet den første hadde gjort var fullstending ødelagt og min psykiske tilstand var værre enn noengang. Etter dette ga jeg opp igjen, og har bare fortrengt problemene frem til nå. Men jeg klarer ikke å takle dette selv og nå skal jeg prøve alt for å komme meg gjennom det.... Wish me luck :)

Lykkelig....?

Vet ikke helt hvorfor jeg plutselig begynner å blogge igjen, men trenger å tømme tankene mine et eller annet sted. Om noen skulle lese det eller ikke spiller ikke så stor rolle.

Sånn situasjonen min er nå burde jeg være den lykkeligste jenta i verden! Jeg har den aller beste kjæresten jeg kunne hatt, et flott sted å bo, familie og venner som er glade i meg, en jobb jeg liker og også snart studier jeg gleder meg masse til. Hvorfor har jeg det da så vondt inni meg...?

Helt fra jeg var relativt liten har jeg hatt et lite monster som bor inni meg, en selvdestruktiv liten jævel som mener jeg ikke fortjener noenting. Starter tanker i meg som virkelig bare ødelegger, for meg selv og alle jeg omgås. Opp igjennom årene har monsteret vokst og hatet jeg føler for det har vokst. Men da også samtidig hatet til meg selv og den jeg er / har blitt. Jeg har aldri klart å være fornøyd med noe jeg har gjort, stiller skyhøye og urealistiske krav til meg selv. Det å ikke lenger se glede i ting man elsket å gjøre er en ganske trist ting. Jeg klarer ikke å glede meg over tingene jeg gjør lenger, og dermed blir det også til at jeg velger å ikke gidde å prøve engang. Det er så altfor lett å gi opp å tenke "Åja, men jeg har jo prøvd og det gikk ikke, da skal det vel være sånn da", men nei! Jeg orker ikke mer av det her, jeg vil ut av det! Det er en ond spiral som bare drar deg ned, og gud vet hvor langt og hardt det er å karre seg opp igjen.
Alene ville jeg aldri klart det, men jeg har en utrolig støttespiller i kjæresten min. Han prøver alt han kan for å bedre humøret mitt og gjøre dagen min lettere, og jeg får så dårlig samvittighet for måten jeg behandler han på til tider. Alt han vil er at jeg skal ha det bra, og jeg virkelig elsker han for det. Skulle bare ønske jeg hadde klart å vise ham det litt oftere enn det jeg klarer nå. Ettersom vi bor sammen så får han en del berg-og-dalbane turer med meg, hver eneste dag. Humøret mitt klarer aldri å være stabilt, ikke i et par timer engang. Det kan gå fra å være kjempeglad til strigråt på 5 minutter, eller at jeg eksploderer å blir kjempesint for ingenting. Jeg vil ikke at det skal være slik! Det kan ikke få fortsette å skade de som bryr seg om meg, og ikke minst meg selv.

Pjuh... Vel det var en liten start på alt jeg har sittet inn med altfor lenge, men klarer ikke mer nå.