Vet ikke helt hvorfor jeg plutselig begynner å blogge igjen, men trenger å tømme tankene mine et eller annet sted. Om noen skulle lese det eller ikke spiller ikke så stor rolle.
Sånn situasjonen min er nå burde jeg være den lykkeligste jenta i verden! Jeg har den aller beste kjæresten jeg kunne hatt, et flott sted å bo, familie og venner som er glade i meg, en jobb jeg liker og også snart studier jeg gleder meg masse til. Hvorfor har jeg det da så vondt inni meg...?
Helt fra jeg var relativt liten har jeg hatt et lite monster som bor inni meg, en selvdestruktiv liten jævel som mener jeg ikke fortjener noenting. Starter tanker i meg som virkelig bare ødelegger, for meg selv og alle jeg omgås. Opp igjennom årene har monsteret vokst og hatet jeg føler for det har vokst. Men da også samtidig hatet til meg selv og den jeg er / har blitt. Jeg har aldri klart å være fornøyd med noe jeg har gjort, stiller skyhøye og urealistiske krav til meg selv. Det å ikke lenger se glede i ting man elsket å gjøre er en ganske trist ting. Jeg klarer ikke å glede meg over tingene jeg gjør lenger, og dermed blir det også til at jeg velger å ikke gidde å prøve engang. Det er så altfor lett å gi opp å tenke "Åja, men jeg har jo prøvd og det gikk ikke, da skal det vel være sånn da", men nei! Jeg orker ikke mer av det her, jeg vil ut av det! Det er en ond spiral som bare drar deg ned, og gud vet hvor langt og hardt det er å karre seg opp igjen.
Alene ville jeg aldri klart det, men jeg har en utrolig støttespiller i kjæresten min. Han prøver alt han kan for å bedre humøret mitt og gjøre dagen min lettere, og jeg får så dårlig samvittighet for måten jeg behandler han på til tider. Alt han vil er at jeg skal ha det bra, og jeg virkelig elsker han for det. Skulle bare ønske jeg hadde klart å vise ham det litt oftere enn det jeg klarer nå. Ettersom vi bor sammen så får han en del berg-og-dalbane turer med meg, hver eneste dag. Humøret mitt klarer aldri å være stabilt, ikke i et par timer engang. Det kan gå fra å være kjempeglad til strigråt på 5 minutter, eller at jeg eksploderer å blir kjempesint for ingenting. Jeg vil ikke at det skal være slik! Det kan ikke få fortsette å skade de som bryr seg om meg, og ikke minst meg selv.
Pjuh... Vel det var en liten start på alt jeg har sittet inn med altfor lenge, men klarer ikke mer nå.
1 kommentar:
Utrolig fint og ærlig innlegg Marte! Jeg heier på deg, og skal fortsette å lese etterhvert som du skriver :) For meg er det godt å lese at jeg ikke er den eneste med slike tanker, men jeg håper du kommer deg ut av denne tankegangen og at du får den hjelp du trenger enten ved å blogge eller ved å snakke med noen. Bare stå på ditt og ikke tro at du ikke fortjener hjelpen, for det gjør du!
Legg inn en kommentar